Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 30.09.16. Kronikken er skrevet av Kristin Rosendal og Morten Walløe Tvedt, Fridtjof Nansens Institutt, Anne I. Myhr, GenØk Senter for biosikkerhet.  

Milliardverdiene i havet må utnyttes bedre, sier regjeringen – men lar i dag private ta profitten mens folket tar regningen. Nylig deltok fiskeriminister Per Sandberg på en internasjonal konferanse på Svalbard. Tema var utnyttelse av havets verdier, et hovedsatsningsområde for Norge. Eksempelvis skal et nytt isgående forskningsfartøy med en kostnadsramme på 1,4 mrd. kroner stå ferdig i 2017. Slik det er i dag, risikerer vi imidlertid at store marine verdier forsvinner ned i lommene på private aktører – mens norske skattebetalere tar regningen ved å legge til rette for gildet.

Kommer til dekket bord
Kartlegging av marine ressurser, såkalt marin bioprospektering, betyr i praksis å lete etter og å samle inn gener og biomolekyler fra bakterier, alger og dyr i havet. Det er knyttet store forventinger til at marin bioprospektering kan føre til utvikling av nye medisiner, ny mat, nytt fôr og nye industriprosesser. Store samfunnsnyttige og bedriftsøkonomiske muligheter, altså – men hvordan bør dette gjøres?

I Strategi for marin bioprospektering fra 2009 fremhever Regjeringen at bioprospektering er noe vi skal satse på og at det må gjøres på en bærekraftig måte. Men Norge mangler et fungerende regelverk knyttet til bruk av marine ressurser.  I dag står det offentlige for store deler av kostbar leting, innsamling, screening og tilgjengeliggjøring av ulike typer marint materiale. Norske og utenlandske institusjoner og selskaper har gratis tilgang til dette materialet – de kommer på mange måter til «dekket bord». Spørsmålet blir dermed: Hvem skal betale for gildet? Og skal vi la de private aktørene stikke av med alle godene, uten å sørge for at de også kommer felleskapet til gode?

Juridisk vakuum
Innenfor Norges eksklusive økonomiske sone og kontinentalsokkel er det Naturmangfoldloven (2009) og Havressursloven (2008) som regulerer rettigheter til marine ressurser. Begge lovene slår fast at ressursene tilhører fellesskapet i Norge. Men de to lovene forutsetter også at kommersiell bruk av marine genetiske ressurser skal reguleres gjennom en egen forskrift.

Fire gode grunner
En mulig årsak til at Regjeringen ikke har kommet i mål med forskriften, kan være usikkerhet om hvorvidt en bør pålegge industrien å dele på fortjenesten som skapes ved bruk av marint materiale. Det peker her på fire gode grunner til å få på plass forskriften så raskt som mulig:

• Det vil fremme langsiktighet for de miljøer som har den kunnskap som kreves for å innhente, kartlegge og undersøke råmateriale fra havet, og som kan legge til rette for norske innovasjonsmiljøer som ønsker å utvikle kommersielle produkter;
• Det vil hindre at Norge må betale monopolpris for utenlandske produkter som er utviklet på basis av norske genetiske ressurser uten at en del av overskuddet kommer Norge til gode;
• Det vil sikre at søknader om bioprospektering er basert på bærekraftige prinsipper for innsamling og at de er i overensstemmelse med bevaring av Norges biodiversitet.
• Det støtter opp under internasjonale prinsipper om rettmessig fordeling som Norge lenge har arbeidet for internasjonalt.

Du tar regningen
Dersom regjeringen konkluderer med at det ikke skal kreves betaling eller utbyttefordeling for bruk av innsamlet materiale, kan det oppstå en vanskelig finansiell situasjon for forskningsinstitusjonene som har tatt mye av kostnaden ved å samle inn materialet. Uten betaling vil verdiskapningen hos utenlandske aktører i praksis være delfinansiert av norske skattebetalere (over forskningsbudsjetter), uten at det bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser i Norge.

Se til Australia
Vi mener regjeringen med fordel kan lære av hvordan Australia håndterer dette. I tråd med Konvensjonen om biologisk mangfold, som Norge også har ratifisert, har Australia utviklet et system som regulerer tilgangen til innsamlet materiale og fordeling av utbyttet ved kommersiell bruk av marine ressurser. I Australia må de som ønsker å få tilgang til biologiske ressurser først søke om tillatelse fra myndighetene, ved kommersielle formål må det betales en avgift, og det skrives kontrakt om rettferdig fordeling av fremtidig inntjening. Lovgivningen ble etterspurt av industrien som ønsket seg en tydelig juridisk ramme.

Ved å ta et lignende grep vil regjeringen sikre Norges målsetting om bærekraftig verdiskapning fra marine ressurser samt bidra til å skape arbeidsplasser innenfor bioteknologi og -innovasjon i Norge. Så hva venter de på?