Foto: PointImages/Adobe Stock

Kronikk i Nationen 19.04.16 av Odd-Gunnar Wikmark

Den 6 . April, etter 15 år med omfattende saksbehandling anbefalte Miljødirektoratet å tillate genmodifisert (GM) mais, variant 1507, til import, prosessering, fòr og mat i Norge. I sin vurdering skriver Miljødirektoratet meget tydelig at å sikre forbrukerrettigheter ved innføring av 1507 ”….vil medføre ekstra kostnader for samfunnet”. Dette er likevel er dette ikke tillagt vesentlig vekt i vurderingen av samfunnsnytte og det er uavklart hvor store kostnader dette er og hvem som skal betale disse.

Det er ikke Miljødirektoratet sin oppgave å si noe om hvem som skal betale, men de er meget tydelige på at det vil komme ekstrakostnader som en direkte følge av godkjenningen av 1507. Disse kostnadene er knyttet til grunnleggende forbrukerrettigheter, som valgfrihet og rett til å vite hva man spiser, og til hindring av helseskade. Miljødirektoratet skriver selv i sin anbefaling at ved å tillate 1507 kommer det til å påløpe det norske samfunnet ekstra kostnader. Det hadde vært helt greit dersom denne maisen faktisk var til nytte for samfunnet, og det er den vel?

Samfunnsnytten av mais 1507
Miljødirektoratet har en noe overraskende konklusjon i sin oppsummering av samfunnsnytte der de skriver ”Miljødirektoratet anser at det per i dag ikke synes å være noe behov eller etterspørsel etter maislinje 1507, eller at maislinje 1507 løser et samfunnsproblem i Norge. Maislinje 1507 kan heller ikke sies å ha egenskaper som gjør den bedre egnet for forbrukerne i Norge enn annen mais”. Likevel konkluderer de med at det ”…ikke foreligger negative forhold av en slik karakter knyttet til samfunnsnytte som tilsier at det bør nedlegges et forbud…”

Kostnader ved testing av GMO
Selv om det gis tillatelse til omsetning av genmodifisert materiale, slik som mais 1507, kan man ikke blande det inn i andre produkter uten videre. Dersom innholdet av tillatt GMO i ett produkt overskrider 0,9% må dette merkes som genmodifisert materiale. Dette er noe produsentene av de aktuelle produktene selv skal gjøre, men det betyr også at det vil bli ekstra utgifter som en direkte følge av dette, fordi produktene må testes av kontrollorgan. De som skal videreforedle i Norge må i tillegg ha egne prosesslinjer for produkter med genmodifisert materiale, og det må foreligge metoder som tillater at en kan etterprøve merkingen. Slike metoder finnes for 1507, og i Norge er det Veterinærinstituttet som i dag har ansvaret for å teste genmodifisert innhold i mat og fòr. Gjør de det? Svaret er selvsagt ja, men ikke i veldig stor grad.

I 2014 testet Veterinærinstituttet i alt 46 prøver som inneholdt mais i næringsmidler, fòr og såvarer. 46 prøver fra hele landet av alle tenkelig produkter med mais, i hele 2014. De tester nok så mye de har midler til, men det kan ikke sies å være veldig mange. Når vi i tillegg vet at Veterinærinstituttet fikk redusert midlene sine med over 30 millioner kroner fra 2014 til 2016, så ser vi klart at vi neppe kan forvente oss mer testing uten tilføring av betydelige midler. Av de 46 maisprøvene som ble testet i 2014 var drøyt halvparten (17) positive for ulovlig GM-mais. Dette betyr at vi faktisk kan forvente oss mange positive prøver dersom vi tester mer, og det betyr at vi også må skille på merking av lovlig GMO (dersom 1507 blir godkjent) siden merkekravet gjelder på produkter med mer enn 0,9% GMO.

Miljødirektoratet skriver i sin anbefaling om godkjenning at det vil komme ekstrakostnader for samfunnet ved en godkjenning av 1507, fordi det må settes i gang tiltak for å ivareta forbrukerhensyn, som igjen betyr mer testing og flere stikkprøver for å sikre at vi vet hva vi spiser.

Helsefarlig sprøytemiddel
1507 er laget for å tåle et sprøytemiddel (glufosinat-ammonium) som er forbudt i Norge fordi det er svært helseskadelig. Sprøytemiddelet kan imidlertid brukes der det dyrkes 1507 mais. Rent bortsett fra det betenkelige med å innføre 1507, og dermed stimulere til økt bruk av et sprøytemiddel som vi selv ikke vil bruke, så vil vi måtte sette i gang tiltak for å sikre at rester av dette sprøytemiddelet ikke kommer med innførsel av mais 1507 til Norge.

I 2014 sjekket Mattilsynet 1389 prøver for 330 virkestoffer fra plantevernmidler. Glufosinat-ammonium var ikke blant de som ble sjekket. Ved å godkjenne 1507 vil vi altså måtte kontrollere flere midler og langt flere produkt enn vi gjør i dag, og i de tilfellene der vi finner 1507, eller der 1507 er merket på riktig måte, vil vi måtte undersøke om det finnes sprøytemiddelrester. Dette vil gjelde for alle 1507-prøver tatt for å sjekke prosessering, mat og fòr, ikke bare de rundt 50 som tilfeldig velges ut i stikkontroller.

Hvem skal betale?
Konklusjonen til Miljødirektoratet betyr i klartekst at denne maisen ikke er bedre enn de variantene vi allerede har, og at den faktisk vil medføre en ekstrakostnad for skattebetalerne for å sikre at vi vet hva vi spiser og at vi ikke tar skade av å spise 1507 mais. Hvem skal betale for dette og hvorfor tar ikke Miljødirektoratet høyde for disse kostnadene i sin beregning av samfunnsnytte?