Publisert i Nationen 03.01.18.
Skrevet av Odd-Gunnar Wikmark, Fern Wickson og Anne Ingeborg Myhr

Fremveksten av nye genredigeringsteknikker har ført til at det i Norge og andre land i Europa diskuteres hvordan man skal regulere fremtidens genmodifiserte organismer.

Bioteknologirådet inviterte nylig til en offentlig debatt der de presenterte tre forskjellige reguleringsmodeller. GenØk er svært glad for denne debatten, men er uenig med flertallet i rådet. Vi er opptatt av at innovasjon på genredigering blir fulgt av uavhengig biosikkerhetsforskning og risikovurderinger, for å sikre trygg bruk av bioteknologi.

Genredigering er en fellesbetegnelse for målrettede forandringer i genomet, og CRISPR-teknikken er den mest brukte av disse. CRISPR er raskere og mer målrettet enn de andre metodene som brukes for å endre eller sette inn gener i organismer. CRISPR-metoden kutter DNA målrettet og cellen vil forsøke å reparere dette kuttet. Dette er ikke kontrollerbart siden det er cellens eget reparasjonssystem som trer i kraft. Det er vist i studier på planter og dyr, at det kan oppstå mange variasjoner på målsekvensen ved bruk av CRISPR. Dette trenger ikke å utgjøre en risiko, men må undersøkes nøyere.

I flertallsforslaget fra Bioteknologirådet foreslås det at regulering skal inndeles i flere nivå, avhengig av hvilken type genetisk endring som er gjort. Under nivå 1 skal små forandringer, i en eller noen få basepar (punktmutasjoner), i utgangspunktet kun være underlagt en meldeplikt med krav om tilbakemelding før man tillater bruk og utsetting i miljøet. Denne argumentasjonen er problematisk fordi den antar at små genetiske forandringer har liten risiko, noe som vi vet ikke stemmer.

Fra medisinen vet vi for eksempel at sigdcelle-anemi og blødersykdommer er en følge av små genetiske forskjeller, og gir opplagt store konsekvenser. Hvor mange punktmutasjoner skal sorteres kun under meldeplikt nivået? Skal 2? 50?

I dag har vi et etablert meldepliktsystem for innesluttet bruk av GMO i godkjente laboratorium. En godkjenning krever at laboratoriet på forhånd har oppfylt myndighetenes krav om innesluttet bruk, det vil si rutiner for destruering av GMO-avfall, bruk av beskyttelsesutstyr og opplæring av nytt personale. Hensikten er blant annet å hindre uønskede utslipp av GMO ut i naturen.

I tillegg er alle laboratorium under pålegg om tilsyn fra myndighetene. Dette er en svært annerledes situasjon enn ved utsetting/dyrking av GMO. Vi mener at slik utsetting og bruk i naturen må grundig vurderes og ikke bare meldes for å sikre trygg bruk av bioteknologi.

I rådets flertallsforslag sies det at bidrag til samfunnsnytte, bærekraft og etikk også skal gjelde på nivå 1, men dersom disse GMO-ene kun skal være underlagt en meldeplikt, er det svært uklart hvordan disse kriteriene er tenkt anvendt. Tenker man at myndighetene skal vurdere disse tre viktige punktene ut fra informasjon som er sendt inn? Da vil man måtte foreta merarbeid i forhold til det rådet har lagt opp til, og tilbakemeldingen vil egentlig være en vurdering av samfunnsnytte, bærekraft og etikk. Dette kan være svært bra, og i tråd med et av mindretallsforslagene, men da må man tydeliggjøre dette i rådets forslag og kalle det en vurdering.

I dag tar godkjennelsesprosessen av GMO-er lang tid og er kostbar for de som utvikler GMO-ene. Vi er enig i at dette er uheldig. En kan imidlertid bruke bedre og mer kostnadseffektive metoder enn de som benyttes i dag for å avdekke risiko. Omics er en samlebetegnelse for flere av disse metodene. Omics kan brukes til å beskrive alle proteinene og næringsstoffene (metabolittene) i en celle og dermed kanskje også si noe om effektene ved bruk av genredigering. En slik tilnærming kan føre til forenklede krav til noen typer produkter, og redusere bruk av tidkrevende felt- og dyreforsøk.

Vårt utgangspunkt er at regulering ikke er til hinder for forskning og innovasjon, men setter regler for hva som skal vektlegges i vurdering og dermed utvikling av nye bioteknologiske organismer. Dette sikrer en samfunnsnyttig og trygg bioteknologisk utvikling på samme måte som at miljøkrav til bilindustrien sikrer at produsentene vektlegger mindre forurensing, som for eksempel utvikling av elbiler.

Vi vil derfor foreslå at samtidig som en satser på forskning og utvikling av relevante metoder som kan gjøre risikovurderingene mer smidig, må en ha klare krav til risikovurdering av de nye teknikkene, som genredigering. Det må, på samme måte som i dag, være individuelle vurderinger av de genredigerte organismene og produktene, og vi må legge vesentlig vekt på krav til samfunnsnytte, bidrag til bærekraftig utvikling og etikk.

Photo: AdobeStock_109697909_Syda_Productions