Seniorrådgiver Jan Husby har publisert en kronikk i Nationen (– kronikk 16/09/13) .

11. september er det 10-års jubileum for ikrafttredelse av Cartagenaprotokollen (CP) for biosikkerhet under Konvensjonen om biologisk mangfold. De fleste mennesker i Norge, og sikkert i resten av verden, har vel knapt hørt om CP, og hva denne internasjonale folkerettslige avtalen innebærer. Avtalen regulerer bl.a. handel, import, eksport og transport av genmodifiserte organismer (GMO) mellom medlemslandene, som nå teller 166 land inkludert Norge. Faglige spørsmål om risikovurderinger og godkjenning før import, utsetting og bruk av GMO er sentrale tema ivaretatt under protokollen. Dette er kontroversielle tema som opptar mange myndigheter, fagmiljøer, industri, organisasjoner og publikum.

Under forhandlingene av avtalen var det sterke motsetninger mellom land, hvor i stor grad “Miami”-landene USA, Canada, Argentina, Chile, Uruguay og Australia, som en “forhandlings-blokk” var i mot at det skulle utvikles noen protokoll for regulering av feltet. De sto i all hovedsak mot resten av verden, og forsøkte under alle forhandlingsmøtene og trenere eller svekke et mulig utfall, noe de fortsetter å gjøre på partsmøtene i dag. Ingen av disse landene utenom Uruguay har ratifisert CP. Flere av disse landene har store økonomiske interesser via sin bioteknologiindustri, og dyrker nesten alle genmodifiserte planter på markedet. Slår vi disse landene sammen med Brazil, Sør-Afrika, India og Kina har de 10 landene over 90 % av GMO-dyrkningen i verden.

Har CP noen betydning for Norge? Svaret er sammensatt da Norge har en omfattende og sterk lovgivning, og samtidig et nært samarbeid med EU via EØS-avtalen, noe som gjør at vi kan klare oss uten CP. Men det er ikke så enkelt. I en internasjonal sammenheng har handelsøkonomiske og politiske forhold betydning, og en god del handel med landbruksprodukter styres delvis av WTO-regelverket. CP var på mange vis en oppdemning mot et globalt frislipp av GMO uten internasjonal kontroll. Den gir en legitimering for mange land, og da spesielt u-land, til å ta egne selvstendige faktabaserte beslutninger. God og presis faglig informasjon og risikovurderinger før beslutninger om GMO kan havne på markedet, f.eks. som mat, fôr og såfrø, er grunnleggende viktig. CP gir Norge en internasjonal legitimitet til å håndtere bl.a. genteknologilovens premisser i en større sammenheng.

Norge er et av de land i verden som sterkest bidrar til CP, både økonomisk og faglig. Dette gjøres ikke minst for å styrke et nødvendig internasjonalt verktøy for en føre-var-basert, trygg og bærekraftig utvikling av moderne bioteknologi.

GenØk – Senter for biosikkerhet i Tromsø ble av Regjeringen utpekt til å bli et nasjonalt kompetansesenter for biosikkerhet, i all hovedsak for å ivareta relevant forskning, kunnskapsutvikling og rådgivning på feltet, og dermed også Norges oppfølging av vesentlige utfordringer tilknyttet CP, EØS-avtalen og norsk lovverk. Med prosjektfinansiering fra Norad og Fredskorpset til internasjonale og regionale biosikkerhetskurs, rådgivning og utveksling av fagpersonell mellom Norge og u-land, kan norske myndigheter og politikere langt på vei vise til GenØk, slå seg på brystet og si at Norge er ett av de land i verden som klarest har fulgt opp CP sin handlingsplan for kapasitetsbygging. Men i disse “krisetider” lider helt klar CP og den internasjonale implementering av økonomiske problemer, hvor viktig oppfølging i fattige land blir skadelidende.

Det har i noen år nå ligget søknader om godkjenning av GMO på miljøvernministerens kontor uten noen beslutning. I en rekke “aksjoner” og i massemedia har disse sakene skapt omfattende kontroverser. Et klart flertall organisasjoner og politiske partier er i mot godkjenning, det samme er anbefalinger fra Bioteknologinemnda som myndighetenes rådgivende organ, mens Vitenskapskomiteen for mattrygghet ser ikke helt de store problemene med godkjenning. Flere av oss som har arbeidet med dette feltet i mange år vet det er stor usikkerhet rundt en rekke faglige sikkerhetsspørsmål, også klare indisier om skadelige effekter fra GMO.

Som påpekt av politikere i stortingsinterpellasjonen og deres diskusjon våren 2012, er selvsagt mer kunnskap og uavhengig forskning nødvendig. Men det er også godt å ha Cartagenaprotokollen, en avtale som gir internasjonal legitimitet til bruk av føre-var-prinsippet sammen med vårt eget lovverk som grunnlag for beslutninger når det er faglig usikkerhet om vi bør godkjenne GMO eller ikke. Det skal bli interessant å se hva nye politikere i Storting og Regjering velger å gjøre med disse utfordringene fremover.

Nationen – kronikk 16/09/13